Vestfold Blad er en gratis ukesavis for hele Vestfold med et opplag på 90.000. Daglig leder: Runar Sunneklep Lia. Redaktør: Marianne Henriksen. Avisen som samler fylket!
Den greske paradisøya
Det skjer i Vestfold Lukk

Hva skjer i dag?

Gå til kulturkalenderen

Lukk
Byavisa Sandefjord
Søk på byavisa.sandefjord.no

Bilde 1 av 2. «Drosjesentralen» i Hydra havn er klar til å frakte folk og varer med sine mange esler. Alle foto: Kjell Peder Haugene

Den greske paradisøya

Sola steker hett over tørre greske øyer ytterst i Saroniabukta, et par små timers båttur ut fra Athen. Mens den moderne hydrofoilen frakter oss utover sammen med et hundretalls andre turister og fastboende, blir livet plutselig skrudd hundre år tilbake i tid, idet vi setter føttene i land på øya Hydra; Leonard Cohens hjem i sju år på 1960-tallet.

Ført i pennen av Kjell Peder Haugene - 22.11.2013 kl. 08:30

Rullekofferter klaprer hissig mot brosteinslagte gater, her står esel side om side og henger med hodet i solsteiken, klare til å frakte deg og bagasje til hoteller og små pensjonater oppe i de omkringliggende åssidene av husklynger som kranser Hydra havn.

Hele havneområdet er omgitt av kaféer, restauranter, gallerier, markeder, gullsmedbutikker og alskens souvenirbutikker.

Tidsmaskin

Fortøyd langs brygga er store seilbåter, luksusyachter, men også sightseeing- og taxibåter. På Hydra er biltrafikk forbudt, - ei heller mulig, liksom det er forbud mot støy og nattklubber, antenner, paraboler, neonskilt, plaststoler, tennisbaner og svømmebasseng. Båt, esel eller å gå selv er de eneste framkomstmidlene.

Slik har øya vært i 500 år, siden de første bosetterne begynte å utvikle et handelssenter her.

Under Napoleonskrigen på slutten av 1780-årene ble det en eksplosiv utvikling av øyene noen tiår, før øya dovnet tilbake til en karrig utpost i havet ikke mange brydde seg om.

So long, Marianne

På 1960-tallet kom et internasjonalt kunstnermiljø til øya og flere kjøpte hus og pusset opp den sjarmerende havnebyen, som i dag teller 1900 innbyggere. Hit søkte også poeten og musikeren Leonard Cohen. Her slo han seg ned for noen måneder ad gangen, reiste mellom Canada, New York og Hydra, skrev sangtekster og dikt. Tidlig på 1960-tallet møtte han den vakre og norske kvinnen Marianne Ihlen, den gang gift med forfatteren Axel Jensen. Etter hvert skilte Axel og Marianne lag, mens Marianne flyttet inn hos Cohen, som bare 26 år gammel hadde brukt bestemorens arv til å kjøpe seg et hus på øya. 

Slik hadde jeg hørt og lest historien fortalt, og hvem har ikke et godt forhold til Leonard Cohen-sangen «So long, Marianne». Men jeg ville gjerne kjenne på atmosfæren og leite etter Cohens mange inspirasjonskilder som lå gjemt i de smale og trange gatene, de hvitmalte husene oppover åssidene, kanskje med et blomstrende tre i en knøttliten hage eller utenfor inngangsdøra. Det var her Cohen skrev klassikere som «Suzanne» og «Bird on a wire», den sistnevnte da strømmen og telefonen kom til Hydra. Trådene henger her like rotete og uetisk, men akk så sjarmerende, nå som den gang. 

Cohen bor her ikke lenger

Men hvem kunne hjelpe meg? Hvem kjente til Leonard Cohens hus etter 50 år? Og ville noen fortelle meg det?

Etter å ha sjekket inn på Hydroussa Hotel, går jeg ned og spør først den unge resepsjonisten. Med vennlig smil ber han meg spørre apotekeren på hjørnet, fordi han er mye mer opptatt av sladrehistorier enn ham selv. Men apotekeren har det travelt og bare peker oppover trappegata som kanskje kunne hete Storgata på norsk. Her gikk en jevn strøm av esler med og uten bagasje, fastboende og turister opp og ned. 

(Saken fortsetter under bildet)

Folket på Hydra ønsker å bevare sin identitet uten at simple og billige løsninger skal få styre.

– Spør på nytt etter 100 – 150 meter, var rådet. Men etter 100 meter var det plutselig langt mellom folkene. I en døråpning til et av øyas mange små snekkerverksteder spør jeg forsiktig om det er noen her som kjenner veien til Leonard Cohens hus? Men nei, det er knapt noen som skjønner hvem Cohen er, og snart virker søket håpløst. 

Kveldsmørket kommer fort sigende på, og snart forvandles trappegatene til trange smug med noen få lyspærer hist og her i tilfeldig plassering på de gråpatinerte lyktestolpene. Jeg hører tårnklokka slå åtte slag nede ved havna, og snart samles barn, unge, voksne og gamle rundt på de tallrike kaféer og restauranter. Her er lun og rolig stemning, mens de mange villkattene smyger veloppdragent og utspekulert rundt restaurantbordene på leiting etter en matbit. Her er ingen bråfulle eller ravende skandinaver og briter som skråler gatelangs. Nei, atmosfæren og roen er som det fløyelsmørke himmelhvelv med ispedde, gullglinsende stjerner på.

– Møt meg på «Four Corners»

Neste morgen tar jeg opp Cohen-tråden igjen der jeg mistet den; - hos apotekeren. I dag har han bedre tid, og smilende som sola selv følger han meg ut på gata for å peke litt lengre oppover i den labyrinten av smale smug og gatelignende gågater. I det samme kommer en liten familie på fire gående oppover bakken fra havna.

– De er amerikanere som har flyttet hit til øya. Spør dem, så kan de vise deg veien, råder den hjelpsomme og turistvennlige apotekeren.

Jeg peser etter amerikanerne, og kommer først opp på siden av dem i snekkerverkstedsmuget. De viser seg å være svært hjelpsomme, spesielt kona i slutten av 30-årene. Hun tror hun vet hvor Cohens hus er, men skal spørre damen i butikken på ”House of Four Corners”. Huset er legendarisk på Hydra, der det ligger på trappeveienes høyeste punkt, med sin kromgule murbygning med et ørlite torg utenfor, vakker utsikt mot vest og fjellene på Peloponnes, mens innenfor er det en landhandel med all verdens av varer. Huset har tilhørt den samme familien i mer enn 200 år, og «Four corners» er alle på Hydras faste møtested når man skal treffes for å gå videre.

- Han er der nå!

I butikken står Maria, slik hun har gjort det i snart 50 år. 

– Oh, Cohen?, sier hun og smiler opp i det ellers litt grånende ansiktet. Hun skynder seg ut på gata utenfor butikken og peker to hus bortenfor, med de grønne sitrontrærne i hagen og de lyserøde blomstene som henger duftende ut i gata med det spesielle navnet «Donkey Shit Lane» (Eselmøkkgata).

– Du ser huset der; der er det!, sier hun med en ekstra glød i stemmen. – Leonard har vært her og handlet mange, mange ganger, men ikke i de seinere år, etter at han ble så populær igjen, sier den voksne damen, som har mye på hjertet. Etter en stund så bøyer hun seg bort til meg og hvisker nesten inn i øret mitt: 

– Han er der nå; - sønnen til Leonard altså; Adam!

– Hmm, - jasså, sier jeg, og gløtter forventningsfullt bortover smuget til det velstelt og vakre, hvitkalkede huset, med en ørliten hage med noen skyggekastende sitrontrær bak høyre murer, knapt 100 meter borte i gata.

Møte med Cohen

Jeg får lyst til å gå nye hundre meter og kan ikke la vær å rusle ei runde rundt kvartalet med de 250 år gamle husene. Her ligger husene nærmest i hverandre, bare skilt med en halvannen meter bred, brosteinslagt sti, nesten. I det samme jeg skal runde siste hjørne, og tilbake utenfor inngangsdøren igjen, hører jeg plutselig stemmer, som fra Cohen selv, og så smeller døren igjen. Utenfor står en høyreist, vakker, mørkhåret kar i 40-årene, som en yngre kloning av sin far. En blond kvinne venter på ham, og før jeg får sukk for meg etter forfjamselsen, så rusler de ned smuget, ler og prater om gårskveldens begivenheter, svinger til høyre, og plutselig er de borte… 

Ett eneste bilde rakk jeg å ta, som den forsteinete paparazzien jeg var før åpenbaringen var over. Det var som om Hydra et øyeblikk spolte 50 år tilbake og jeg så det samme øyeblikk som skjedde mang en gang i de hvitmalte smugene her. 

Hydra og jeg kunne slappe av i visshet om at; jovisst, - Cohen bor her fortsatt! I hvert fall sønnen, – av og til.