Vestfold Blad er en gratis ukesavis for hele Vestfold med et opplag på 90.000. Daglig leder: Runar Sunneklep Lia. Redaktør: Marianne Henriksen. Avisen som samler fylket!
Når brødre og rockepoeter fyller år
Det skjer i Vestfold Lukk

Hva skjer i dag?

Gå til kulturkalenderen

Lukk
Byavisa Sandefjord
Søk på byavisa.sandefjord.no

Bilde 1 av 3. Kai og Ivan Thon Brekke nøt sola og markerte 51-årsdagen, men snakket helst om det nye bandet Nordadrag. Her skal Ivan få utfolde seg med tekst og stemme, mens Kai spiller bassgitar - supplert av flere dyktige musikere. Foto: Marianne Henriksen. (SE FLERE BILDER VED Å KLIKKE PÅ PILENE I BILDET)

Når brødre og rockepoeter fyller år

Det er slett ikke hver dag vi får møte en anleggsslusk og rockepoet. En musiker og tømrer. Kolleger og brødre. Vi ba oss selv på bursdagsfeiring med Kai og Ivan Thon Brekke.

Marianne Henriksen
Marianne Henriksen

08.04.2014 kl. 16:00

Gjestfriheten var det ingenting å utsette på. 

Vi spurte Ivan, men Byavisa Sandefjord måtte komme hjem til broren Kai. For det var hos ham, på en idyllisk gård på Råstad, at deres felles 51-års dag skulle feires.

Jeg finner dem utenfor den rødmalte låven, som skjuler noe ganske annet enn traktorer og bonderedskaper. I solveggen sitter to karer i lilla gensere - noe de understreker slett ikke var planlagt. 

De feirer 51 x 2, mens tre høner og en hane spankulerer på gresset foran dem. Vi er flere som får bli med å feire de to i dag.

Fikk skylda for alt

– Ja, her ser du en ustrukturert hane, han heter junior, og er som andre folk flest uten fast jobb, humrer Kai, og legger til at to av hønene heter Pernille, den siste er gamlemor.

For den rocke interesserte sandefjording sitter vi og drikker bursdagskaffe med to som har markert seg i bybildet. Og skal vi tro de som vokste opp med dem, kan de ha bydd på utfordringer for lærerne å holde styr på de to.

– Det har seg sånn, at vi fikk skylda for alt, sier Ivan.

– Ja, men så nekta vi for alt og. Det var kanskje ikke helt heldig, for da fikk vi skylda for absolutt alt, humrer Kai.

Brødre i tykt og tynt

Dermed fikk ikke lillebroren ha instrument når han fikk samme musikklærer seks år etter. Brødrene hadde gjort for sterkt inntrykk på læreren.

De er stolt av det gode søskenforholdet de har, og har akkurat lagt bak seg en periode hvor de også jobber på samme sted hos sin felles arbeidsgiver, Anleggsservice. 

– Sjefen ville se hvordan vi fungerte sammen på jobb, og det har jo gått veldig fint, forteller Kai.

De skjenker opp gyllne dråper i glasset, og røper at de på 51-årsdagen fortærer deler av gavene til 50-årslaget.

– Vi ville ikke feire 50, det ble for spooky. Men 51 er helt greit.  I dag har vi tatt en dag fri, for å sitte i sola og prate politikk, religion og musikk, sier Ivan.

Ivan mener de er noe så sjeldent som to borgerlige hippier, etter interesser og diskusjoner å dømme.

Rockepoet med angst

Det er han som skilter med tittelen anleggsslusk og rockepoet. Mens vi snakker, tonesatt av en overivrig hane, skjønner vi at Ivan virkelig er en poet, han har tekster i seg som bare må ut. 

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Søskenkjærlighet ruster ikke. Bildene i øvingslokalet levner liten tvil.

Til nå har han forsynt flere band han eller broren har vært en del av med tekster. 

Inne i låven, som viser seg å være øvingssted med instrumenter og høytalere som kan få fram det våte i blikket til en rocker, kommer noen smakebiter.

Prestasjonsangsten legger ikke Ivan skjul på, men Kai roer ham ned.

– Nå skal du huske på at du er god, og så god som du er, får du de beste musikerne med deg, sier Kai.

– Jammen meg, frontmann, jeg har jo ikke stemme til det, mener Ivan.

– Jeg er storrøyker og har ikke sunget på 15 år - men jeg er straight som juling, altså, fortsetter Ivan.

Norsk rock på norsk

Så minner Kai ham om hva sanglæreren Ida Bergsland sa til ham; det er ikke farlig om du ikke synger så bra, så lenge du skriver så bra!

Mens de snakker kommer det fram historier som de ikke vil ha på trykk, men så drar Ivan litt på det - så blir det meste greit likevel. Som at det endte med forlik da manuset til en julekalenderserie ble snappet rett foran nesa deres - og det uten tvil var Ivans tekster. Men nå vil de spille for meg.

Noen grep på gitaren fra Kai, og Ivan nærmer seg sin nye mikrofon. En Zennheiser. 

– Jeg er ikke god nok for så bra mikrofon, jeg må liksom over på den gamle, sier Ivan, men det vil ikke Kai høre på.

– Nå må du ikke dempe hvor god du er. Husk at vi skal ut med vårt nye orkester, «Nordadrag», minner Kai ham på.

Nå skal de satse mer på musikk sammen, og har med seg Halvard Kristoffersen og Hjaran Berge i bandet.

Festspillsuksess

De forteller at her skal de synge Ivans gode tekster, servere rock på norsk. Ikke ulikt slik de gjorde i Vestfold Festspillenes glansdager, da de fyllte Verdensteateret hele åtte ganger med sin rockeopera «Midnattskogen».

Litt googling forteller oss at Midnattskogen handlet om en tilstand du befinner seg i, uten bekymringer og savn.

– Handlingen ble formidlet gjennom ulike sjangere, som ballade, jazz, metal og pop, forteller Ivan Brekke.

Siden har de gjenopplivet den på flere festivaler, for ifølge Ivan ligger operaen der og ulmer i ham.

Bilder og plakater på veggene inne vitner om hva som har vært. Og rockepoetene har ikke uventet meninger om festspillene.

– De leiter ikke etter noe nytt. Det var stort å sette opp Midnattskogen, vi var flere steder med den forestillingen, med danser og korister. Så kom det en ny festspillsjef, og han kalte vi bare stolklapper'n. Han var mest opptatt av at vi klappet sammen stolene etterpå, gliser Ivan.

Hanen galer for sikkert tiende gang mens vi sitter i sola. En bil stanser i innkjørselen ved Kais gårdsidyll på Råstad. Nå skal trommesettet få brukt seg, og hanen få litt mer å hamle opp med. For nå har sønnen Robin kommet hjem fra skolen.

De gode gamle dager...

Morten Walderhaug, som var festspilldirektør da Midnattskogen ble satt opp, er i dag kulturhussjef i Bærum.

– Jeg husker Midnattskogen på Verdensteateret og at den ble tatt godt i mot av publikum i Sandefjord. Det er hyggelig at man omtaler meg i positive ordelag - det er jo ofte slik at "gamle dager" er de beste....? sier Walderhaug.

Han tror at det er viktig at festspillene også gir rom for gode lokale krefter til å produsere og formidle sine satsinger og at festspillene slik løfter fram kreative og skapende miljøer i fylket.

– Midnattskogen var et slikt eksempel - andre fra min tid var f.eks. forestillingen "Livets dans" i Munch-parken i Åsgårdstrand eller "ROOTS" som ble framført på et jorde i Våle, forteller han.

– Fremtidens festspill er i hendene til Vestfold selv - eiere, kunstnerisk ledelse og Vestfoldsamfunnet som helhet, legger han til, og håper framtiden blir god.