Vestfold Blad er en gratis ukesavis for hele Vestfold med et opplag på 90.000. Daglig leder: Runar Sunneklep Lia. Redaktør: Marianne Henriksen. Avisen som samler fylket!
– Jeg blir aldri ferdig med å seile
Det skjer i Vestfold Lukk

Hva skjer i dag?

Gå til kulturkalenderen

Lukk
Byavisa Sandefjord
Søk på byavisa.sandefjord.no

Aksel Remøe drømmer om å seile igjen, men familien sier nei. Foto: Jakob Leth

– Jeg blir aldri ferdig med å seile

Han er 95 år, og har et langt og dramatisk liv på sjøen å se tilbake på. Krigsseiler Aksel Remøe drømmer likevel om å seile igjen.

Kristine Storli Henningsens - 22.09.2013 kl. 10:00

Aksel Remøe har hatt en ramsalt oppvekst på øya Remøe i Sunnmøre.

Det var aldri snakk om noe annet enn at han skulle være til sjøs. Selv ikke da krigen til havs brøt ut i 1939, og han hadde store hull i lungene, etter et hardt angrep av tuberkulose.

Han dro ut i krigen, og overlevde torpedering og en iskald og  enslig livbåtseilas. Nå drømmer han om å seile igjen.

 Aksel Remøe er ikke som andre 95-åringer. Han trener i helsestudio. Maler kunstbilder. Skriver spenningsromaner. Og sysler med tanken om å kjøpe seg egen seilbåt.

–  Familien sier nei, så foreløpig har jeg lagt det på is, sier han leende, – Men drømmen er der så absolutt!

Skuffende båtkjøp

For Aksel er det aldri langt fra drøm til virkelighet. Han kjøpte seg seilbåt i juni i år. En båt han bare hadde sett bilder av. Planen var å seile motorseileren på 34 fot fra Tromsø og ned til Sandefjord. Men båten var ikke som forespeilet i kontrakten. Septiktanken var lekk inn i potta. Og båten var ikke rengjort.

Da Aksel skulle hente båten, var vinterpresenningen fremdeles på. Det var også andre feil i forhold til kontrakten. Likevel nektet eieren å heve kjøpet. Det endte med at Aksel solgte båten tilbake til eieren for en rimeligere pris. Nå er saken hos Forbrukerrådet.

– Det var så flaut, sukker Aksel.

– Jeg hadde informert alle. Gledet meg til å seile. Flere medier var inni bildet og skulle skrive om dette. Så ble hele båten en stor nedtur. Det var så ille at jeg ble fysisk syk av det. Det føltes verre enn å bli torpedert, sier han.

Aksel har ikke mistet motet. Han vil gjerne kjøpe båt igjen. Men han må ha med seg familien på laget først. Og denne gangen vil han inspisere båten skikkelig før han betaler.

Ut i krig

Aksel Remøe har kanskje ikke ungdommen lengre. Men det tar han igjen i lang og allsidig sjøerfaring.

I 1939 begynte han på telegrafistskolen i London. Like etter ble han hardt angrepet av tuberkulose. Han endte opp på Glitre Sanatorium, der han lå med store hull i lungene. Ingen trodde han ville overleve.

Men Aksel ville det annerledes. I august 1940 ble han erklært frisk og fikk reise hjem til Remøe.

Senere fortsatte han på telegrafistskolen i London, og siden reiste han til sjøs. Krigen til havs hadde pågått siden 1939, og mange norske skip hadde gått under.

Torpedert i Atlanteren

Den 9. mars 1942 blir skipet til Aksel, ”Bonneville”, torpedert. De befinner seg midt ute i Nord-Atlanteren, i et forrykende uvær. Det blåser med orkan styrke. Snø og haglbyger pisker inn fra nordvest. Bølgene er opptil 30 meter høye. Tre tyske ubåter klarer å ta seg frem til ”Bonneville”, og begynner å angripe skipet fra begge sider.

(Saken fortsetter under bildet)

Han sover forunderlig godt, til tross for dramatiske krigsminner. Foto: Jakob Leth

– Jeg sto og pratet med stuerten. Jeg ropte ut: Så lenge jeg er på denne skuta blir vi ikke torpedert, sier Aksel.

I neste sekund smeller det i skroget. Lyset går og det blir helt mørkt. Så velter kaskader av vann inn i skipet.

– Jeg fokuserte kun på hva jeg måtte gjøre for å overleve. Jeg skyndet meg inn i lugaren og tok på meg overlevelsesdrakten. Jeg visste at jeg ikke ville ha sjanse til å klare meg i det iskalde vannet uten gummidrakten, forteller Aksel.

Aksel klarer å komme seg ombord i forstavnen på en av livbåtene som er i ferd med å bli låret ut.  Der er også tømmermannen. Og andremaskinisten, som sitter i bare underbuksen. Lenger bak sitter overstyrmannen. Han gir ordre om at når neste brottsjø kommer, og livbåten hever seg, skal han og Aksel huke av livbåten i hver sin ende.  De venter på neste bølge. Livbåten heises opp med de fire mennene oppi. Aksel klarer å huke av sin krok, men det gjør ikke overstyrmannen. Dermed blir båten hengende oppned, og alle ramler i sjøen. Aksel får et spark i hodet av mannen over seg, og blir liggende mellom skutesiden og livbåten. Alt går i svart.

Alene i livbåten

– Når jeg kommer til meg selv igjen, sitter jeg på dekket uten en skramme. Jeg forstår at jeg må ha blitt skylt opp av bølgene. Livbåten er løs og driver sakte ved siden av båten. Det er bare å hoppe over rekka og prøve å komme seg ombord i livbåten igjen. Men drakten er fylt med vann, mange liter, og det er umulig å få kroppen til å gjøre noe som helst, sier Aksel. 

Han sitter noen sekunder og venter, ser seg rundt, tenker. Så kommer den neste brottsjøen. Den hiver ham ombord i livbåten. Båten er full av vann, og det er full storm rundt dem.  Vannet i båten er det eneste som forhindrer at den tipper rundt. Samtidig må de forhindre at den synker. De lenser og lenser. Gjennom snøføyka ser de baugen på båten heve seg loddrett mot himmelen. Så forsvinner den i bølgene.

Etter en times tid blir andremaskinisten feid over bord av en bølge. Snart ligger tømmermannen med hodet under vann. Og så blir overstyrmannen tatt av en brottsjø og forsvinner i bølgene. Aksel er alene i livbåten.

Vet han skal dø

Klokken er halv to på natten. Aksel vet at det snart er hans tur til å dø. Han har forsonet seg med det. Likevel klamrer han seg fast i livet med de siste kreftene han har.

For hver brottsjø som kommer, holder han hardt rundt tofta. Det snør og hagler rundt ham. Brottene er som en snødekket fjellrygg  som reiser seg, igjen og igjen. Det høres ut som et kavaleri som går til angrep. Og hver gang fylles drakten med nytt, iskaldt vann, som kroppen desperat forsøker å varme opp.

–  Som et under ble jeg reddet, sier han. 

–  Jeg ble plukket opp av en redningsbåt og dratt om bord i den. 

Han får massasje og flere liter med te. Så en skvett rom. Deretter blir han beordret til køys. Han våkner etter tre timer og føler seg forunderlig fin. Han går rundt på båten og snakker med mannskapet.

Fortsetter å seile

Aksel fortsetter å seile helt til krigen er slutt. Da tar foreldrene i mot ham på hjemstedet Remøy.

Til sammen er de fem brødre og en søster som har vært ute i krigen samtidig. Alle har kommet uskadet fra det.

– Mine foreldre var nok svært glade. Men på Remøe er det ikke vanlig med stormende omfavnelser. Mor og far trykket hånden vår og ønsket oss velkommen hjem, sier Aksel med et smil.

Aksel plages av vonde bilder og minner fra krigen. Men han skyver dem bort og fokuserer på fremtiden. Og han sover forunderlig godt om natten. 

– Slik var det under krigen også. Jeg sov syv timer i strekk hver natt, og våknet ikke engang da ubåtalarmen gikk av. 

Ankrer opp i Sandefjord

Når Aksel omsider blir pensjonert, slår han seg til ro i Sandefjord med kone og barn. Der bor han fortsatt, selv om barna forlengst har forlatt redet og kona gått bort. Han maler bilder. Han skriver bøker. Han løper og trener i helsestudio. 

– Familien vil jeg skal selge huset og kjøpe meg en leilighet nede ved vannet. Der kan jeg sitte og se utover vannet. Men du vet, jeg er ikke skapt til å sitte i ro slik. Da kommer utferdstrangen med en gang, sier Aksel. Og kanskje setter 95-åringen seil igjen. Aksel er et levende eksempel på strofene til Erik Bye: Så lenge skuta kan gå, så lenge hjertet kan slå, så lenge solen den glitrer på bølgen den blå, så ta i mot her og nå, for neste dag kan bli grå.

Artikkelen er utdrag fra Kristine Storli Henningsens bok, som kommer på Cappelen Damm til våren (2014) - en dokumentarisk bok om krigsseilerne og de etterlatte. Foto: Lise Falch.